Baner i skogslandskap er vanligst i Norge.
Golf spilles over hull. «Hull» kan vise til det faktiske hullet i bakken der ballen skal senkes, eller til hele området fra tee (utslagsstedet, et oppmerket felt hvorfra man slår det første slaget på hvert hull) til puttinggreen (gressområdet rundt selve hullet i bakken). De fleste golfbaner består av 9 eller 18 hull. (Det 19. hull er et vanlig navn på baren i klubbhuset.) På de korteste hullene trenger en god spiller kun ett slag for å slå ballen fra utslagsstedet til greenen. På lengre hull er greenen for langt unna til at den kan nåes på ett slag, slik at ett eller flere slag må spilles fra fairway (hvor gresset er klippet så lavt at det som regel er lett å slå ballen) eller fra rough (høyt eller uklippet gress, eller helt upreparert område).
Mange hull inneholder hindre, det vil si sandhindre (bunkere), hvor det er vanskeligere å slå ballen, og vannhindre (tjern, dammer, elver, etc.). Det gjelder spesielle regler for situasjoner der ballen blir liggende i et hinder, noe som gjør det svært uønsket å havne i et hinder. For eksempel må spilleren ikke berøre bakken i et hinder med køllen før han slår, selv ikke i en prøvesving. En ball i et vannhinder kan spilles som den ligger eller erstattes ved å droppe en ny ball utenfor vannet, men man pådrar seg et straffeslag i det siste tilfellet.
Mange greener er omgitt av bunkere.
Gresset på puttinggreenen klippes svært kort, slik at en ball kan rulle flere meter. Å putte betyr å slå et slag på greenen uten at ballen forlater bakken. Hullet må ha en diameter på 108 mm og en dybde på minst 100 mm. Hullets plassering på greenen er ikke permanent, og kan endres fra dag til dag. Hullet er merket med et flagg slik at det kan sees fra en viss avstand (men ikke nødvendigvis fra utslagsstedet).
Golfbanens grenser er oppmerket, og man kan ikke spille en ball som går utenfor banens grenser (out of bounds). Spesielle regler anvendes for visse kunstige gjenstander på banen (hindringer) og for unormale grunnforhold.
På hvert hull blir avstanden fra utslagsstedet til greenen klassifisert som hullets par. Typiske verdier for et par 3-hull varierer fra 100 til 224 m, et par 4-hull fra 225 til 434 m og et par 5-hull fra 435 m. Par er også det teoretiske antall slag en dyktig golfspiller skal behøve for å slå ballen i hullet. Mange 18-hullsbaner har omtrent fire par 3-, ti par 4- og fire par 5-hull. Sammenlagt par for en 18-hullsbane er vanligvis rundt 72.
På de fleste golfbaner finnes det ytterligere anlegg som ikke er del av selve golfbanen. Dette inkluderer ofte et treningsområde med treningsgreener, treningsbunkere og en driving range der man kan øve på lange golfslag. Iblant er der også en egen treningsbane, som kan være lettere å spille eller kortere enn andre golfbaner. I tillegg har golfklubben ofte en golfskole.
Spillets gang
Det første slaget på hvert hull spilles fra utslagsstedet.
Hver golfrunde er basert på å spille et antall hull i en gitt rekkefølge. En runde består vanligvis av 18 hull som spilles i en bestemt rekkefølge på banen. På en 9-hullsbane består en standard golfrunde av to suksessive 9-hullsrunder. Å spille et hull består i å slå en ball fra utslagsstedet og å fortsette å slå ballen til den ligger i hullet. Når ballen er på greenen går man over til å slå ballen langs bakken (putting).
Spillerne beveger seg over banen til fots eller i golfbil, ofte i grupper på to, tre eller fire spillere, iblant ledsaget av caddier som bærer og skjøtter spillernes utstyr og gir dem råd. Spillerne spiller hver sin ball fra utslagsstedet til hullet, unntatt i spilleformen foursome der spillerne på hvert lag slår annethvert slag til ballen er i hullet. Når alle individuelle spillere har slått ut, er det den spilleren som ligger lengst fra hullet som skal slå neste slag. Når alle spillerne i gruppen har fullført hullet, er det spilleren med lavest score (færrest slag) på det hullet som har honøren, det vil si retten til å slå først ut på neste utslagssted.
Poengregning
De to grunnleggende spilleformene i golf er slagspill (stroke play) og matchspill (match play). I slagspill teller hver spiller (eller lag) antall slag brukt på hele runden eller turneringen, og den med lavest totalsum vinner. I matchspill spiller to personer (eller lag) hvert hull som en egen konkurranse mot hverandre. Spilleren som bruker færrest slag vinner hullet, og hvis de bruker like mange slag deles hullet (uavgjort). Spillet vinnes dermed av den som har vunnet flest hull.
Det finnes mange varianter av disse grunnleggende prinsippene, hvorav noen er uttrykkelig beskrevet i golfreglene og derfor regnes som «offisielle». Blant disse er Stableford, modifisert Stableford, threesome og foursome, three-ball, best-ball, four-ball matchspill og fourball slagspill.
Handicap
Handicap er en målestokk for en spillers spilleferdighet. Handicaptallet gir uttrykk for hvor mange flere slag enn banens par spilleren vanligvis vil bruke. Handicap utjevner forskjellen i spillestyrke, og legger dermed til rette for at spillere på forskjellig nivå kan konkurrere mot hverandre.
Handicapsystemet administreres av golfklubber eller nasjonale golfforbund og gjelder i prinsippet over hele verden. De fleste klubber krever et visst handicap før man får lov å gjestespille på banen.
Terminologi [rediger]
|
Antall slag i forhold til par på et hull
|
Navn på score
|
|
−4
|
Kondor (triple eagle)
|
|
−3
|
Albatross (double eagle)
|
|
−2
|
Eagle (double birdie)
|
|
−1
|
Birdie
|
|
Par
|
Par
|
|
+1
|
Bogey
|
|
+2
|
Dobbelbogey
|
|
+3
|
Trippelbogey
|
|
+4
|
Firedobbelbogey
|
Utstyr
Trekølle, jernkølle og putter.
Spillere bærer vanligvis med seg flere forskjellige golfkøller på banen (men ikke flere enn 14, som er bestemt i golfreglene). Golfkøller kan deles inn i tre hovedtyper: trekølle (wood), jernkølle (iron) og putter. I tillegg regnes wedge gjerne som en jernkølle. En wedge (på norsk: en kile) varierer mellom ca. 45 og ca. 60 graders helningsvinkel. Trekøller (som ytterst sjelden lenger er av tre, men f.eks. av kompositt eller metall) brukes til lange slag fra utslagsstedet eller fairway, mens jernkøller brukes til presise slag fra fairway eller rough. Wedger brukes fra vanskelig grunn, som sand eller rough, og til innslag på greenen. Puttere brukes hovedsakelig på greenen.
Et typisk golfsett bestod tidligere av to trekøller (driver og fairwaywood), to wedger (pitchingwedge og sandwedge), en putter og ni jernkøller. Dette har i stor grad endret seg de siste 25 årene, og de fleste spillere foretrekker nå å erstatte minst to av de lengste jernene med trekøller (sk. utilitywoods / rescuewoods / hybridwoods) og eventuelt ekstra anvendbare wedger, som sk. aproachwedge / gapwedge med helningsvinkel på ca. 50 - 52 grader (mellom pitchingwedge og sandwedge) og sk. lobwedge på ca. 58 - 60 grader.
Golfballen
Golfballen er en viktig del av golfutstyret. Hvordan den skal være konstruert står nøye beskrevet i golfreglene. Dens størrelse kan variere noe, men diameteren skal være minimum 42,67 mm og den skal ikke veie mer enn 45,93 gram. På ballens overflate finnes flere hundre fordypninger (dimples) i spesielle mønstre, som skal gi ballen bedre aerodynamiske egenskaper. Fordypningene kan enten bidra til at ballen spinner mye, og dermed blir lettere å kontrollere for dyktige spillere, eller spinner lite, slik at den går rettere og lenger. En ball uten slike fordypninger går vesentlig kortere enn en ball med fordypninger.
I dag utgjør ballproduksjon en stor del av golfindustrien, med flere titalls forskjellige produsenter. En golfball kan koste alt fra noen få kroner til flere hundre kroner.
Profesjonell golf
Tiger Woods er verdens fremste profesjonelle golfspiller.
Profesjonell golf er en av de mest lukrative idrettene i verden for både herrer og damer, men har veldig annerledes struktur fra andre idretter, spesielt lagidrett.
I golf er skillet mellom amatører og profesjonelle spillere svært viktig. Amatører kan ikke spille for penger, og hvis de tar imot en pengepremie i en turnering vil de miste sin amatørstatus permanent og bli utestengt fra alle amatørturneringer. Profesjonelle spillere kan ikke delta i amatørturneringer. Det er svært vanskelig for en profesjonell spiller å få tilbake status som amatør; det er ikke nok å unnlate å ta imot pengepremier.
Det store flertallet av profesjonelle golfere (minst 95 prosent) får sin hovedinntekt ved å jobbe som «pro» ved en golfklubb eller som golfinstruktør, fremfor å konkurrere. Turneringsgolfere, som får inntekt fra premiepenger og sponsoravtaler, er en liten elite innen yrket. De beste golfspillerne tjener mange millioner kroner. Tiger Woods var i følge Forbes Magazine verdens best betalte idrettsutøver i 2004, med sponsorinntekter rundt 80 millioner dollar (rundt en halv milliard norske kroner). For de mindre heldige kan turneringsgolf være et utstabilt yrke. Det er også et dyrt yrke å delta i, og etter at kostnadene er medregnet kan mindre kjente golfspillere uten fast inntekt fra sponsorer gå med store tap i dårlige år.
Historie
Tom Morris jr. var en av pionerene innen profesjonell golf.
Skillet mellom amatørspillere og profesjonelle spillere har sin bakgrunn i sosiale klasser. I Storbritannia på 1700- og 1800-tallet ble golf spilt av sosieteten for fornøyelse og rekreasjon. De første profesjonelle golfspillerne var menn fra arbeiderklassen som hadde golf som levevei, enten ved å være caddie, greenkeeper eller køllemaker, eller ved å spille i utfordringsturneringer. Da golfsporten kom til Nord-Amerika ved slutten på 1800-tallet, var det en elitesport også der. De første amerikanske golfklubbene importerte sine klubbproer fra Storbritannia. Det var ikke mulig å tjene til livets opphold kun som turneringsspiller før et stykke inn på 1900-tallet (Walter Hagen regnes iblant som den første).
I den vestlige verden er klasseskillet nå irrelevant. Golfsporten er tilgjengelig for store deler av befolkningen og de fleste profesjonelle spillerne har middelklassebakgrunn, ofte samme bakgrunn som medlemmene i klubbene der de jobber eller menneskene de instruerer, og utdannelse på universitetsnivå. I noen utviklingsland er det imidlertid fortsatt et klasseskille, fordi kun en liten del av befolkningen har midler og mulighet til å utøve sporten. Profesjonelle spillere fra slike land har ikke sjelden bakgrunn fra fattigere kår og begynner sin karriere som caddie, for eksempel Angel Cabrera fra Argentina og Zhang Lian-Wei fra Kina.
Klubbgolf
Det store flertallet av profesjonelle golfspillere (minst 95 prosent) tjener til livets opphold ved å tilby instruksjonstimer, holde kurs, drive golfklubber og -baner og behandle golfutstyr. Slike golfspillere kalles gjerne golfpro eller bare pro. En pro som er ansatt ved en golfklubb kalles klubbpro; hvis det er flere ansatt kan én være head pro og de andre assisterende pro. De fleste av disse spillerne vil delta i noen turneringer hvert år mot sine kolleger, og iblant kan de også kvalifisere seg til å delta i prestisjetunge konkurranser for turneringsspillere.
Turneringsgolf
en profesjonelle golfsporten er organisert i et antall regionale turnéer, eller tourer (tours), som arrangerer serier med ukentlige turneringer. Det er minst tyve forskjellige profesjonelle tourer, hver av dem arrangert av en organisasjon (ofte kalt en PGA) som er ansvarlig for å sette i stand turneringer, finne sponsorer og vedta og håndheve bestemmelser for touren. De største tourene har en turnering nesten hver eneste uke gjennom en sesong som varer det meste av året.
Hver tour har «medlemmer» som har rett til å spille i så mange turneringer de måtte ønske. En golfspiller kan bli medlem av en ledende tour ved å lykkes i en inngangsturnering, vanligvis kalt en kvalifiseringsskole (qualifying school); eller ved å oppnå et bestemt resultat i en av tourens turneringer ved å delta som invitert spiller; eller, mye sjeldnere, ved å oppnå store prestasjoner på andre tourer, som gjør dem ønskverdige medlemmer. Medlemskap på noen mindre kjente tourer er åpent for alle registrerte profesjonelle golfspillere som betaler inngangspenger.
Det er enorme forskjeller i de økonomiske belønningene på de forskjellige golftourene, slik at spillere på en av de mindre kjente tourene alltid streber etter å rykke opp på neste nivå. PGA-touren, som er det høyeste sjiktet i USA, utlover nesten hundre ganger mer premierpenger hver sesong enn en tour på det tredje nivå. Hierarkiet i økonomisk lønnsomhet er slik:
Rekkefølgen blant de tre siste har vekslet seg i mellom, delvis på grunn av valutakurser. Med delvis unntak av Ladies European Tour og LPGA of Japan Tour er alle de andre tourene i realiteten «kvalifiseringstourer»: spillere som lykkes vil flytte til en tour med høyere prestisjenivå så snart de får anledning.
Herretourer
Greg Norman har tjent seg styrtrik som turneringsspiller.
Medlemmer av International Federation of PGA Tours [rediger]
International Federation of PGA Tours er fagorganisasjonen til de viktigste tourene for profesjonelle herrer, med seks medlemstourer:
Disse seks tourene godkjenner verdensrankingen i golf.
Andre tourer for herrer [rediger]
Poeng til verdensrankingen utdeles også for gode plasseringer i turneringer på tre andre tourer:
Under dette nivået gir ikke tourene poeng til verdensrankingen, og premiepengene er på et slikt nivå at kun et fåtall av spillerne, eller kanskje ingen av dem, tjener nok til kun å spille på den ene touren. Noen av golferne spiller på andre tourer når de har anledning, mens andre er klubbproer eller golfinstruktører som spiller turneringsgolf på deltid.
Seniortourer
Herregolfere over 50 år kan delta i seniorturneringer. Golf er unik blant idretter fordi den har prestisjetunge og lukrative konkurranser for denne aldersgruppen. Nesten alle berømte golfere som er kvalifisert til å delta i disse konkurransene har valgt å gjøre det, med mindre de ikke har anledning av helseårsaker. Flere seniorspillere tjener mer enn en million dollar i premiepenger hver sesong, og når sponsorinntekter og andre forretningsavtaler medregnes tjener de beste seniorspillerne like mye som enhver spiller på PGA-touren (bortsett fra Tiger Woods). De to viktigste seniortourene er:
Dametourer
Profesjonell damegolf organiseres også av selvstendige regionale tourer. De beste damegolferne tjener flere millioner kroner hvert år, og overgåes sannsynligvis i inntekt kun av de beste kvinnelige tennisspillerne. Blant tourene for damer er:
En seniortour for damer, Women's Senior Golf Tour, ble grunnlagt i 2001.
Golf og veldedighet
Profesjonell golf har alltid vært nært knyttet til veldedighet. Til forskjell fra andre profesjonelle idrettsorganisasjoner er PGA-touren avhengig av 80 000 frivillige hvert år til å organisere turneringene. Av de over 100 turneringene er nesten alle stiftet som ideelle organisasjoner der 100 prosent av overskudded doneres til lokale veldedige organisasjoner.
Siden PGA-tourens første donasjon på 10 000 dollar i 1938 har over 2000 veldedige organisasjoner og én million mennesker mottatt hjelp fra golfsporten hvert år. Milepælen på 500 millioner dollar i innsamlede midler ble nådd i 1998, og kun syv år senere, i 2005, var summen doblet til 1 milliard dollar (nesten 6,5 milliarder kroner) i veldedighet. Pengebeløpet som samles inn i profesjonell golf er flere ganger større enn summen som samles inn av alle andre idretter til sammen.
Handicap
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Handicap i golf er en målestokk for en spillers spilleferdighet. Handicaptallet gir uttrykk for hvor mange flere slag enn banens par spilleren vanligvis vil bruke. Handicap utjevner forskjellen i spillestyrke, og legger dermed til rette for at spillere på forskjellig nivå kan konkurrere mot hverandre.
Handicapsystemet administreres av golfklubber eller nasjonale golfforbund og gjelder i prinsippet over hele verden. De fleste klubber krever et visst handicap, dvs. et gitt ferdighetsnivå, før man får lov å gjestespille på banen.
Det benyttes ikke handicap i profesjonell golf.
Golfbanen er det området på hvilket man utøver aktiviteten golf.
Opprinnelse
I henhold til teorien om at golf oppsto i Skottland ble aktiviteten først utøvet på sanddynene helt ute ved kysten. Disse områdene ble gjerne brukt som beiteområder for sauer, og gjeterne skal ha vært de første som grov små hull i bakken og spilte mellom disse ved hjelp av en trestokk og en ball.
Forskjellige typer
Linksbaner
Selv om linksbaner er vanligst i Storbritannia, finnes de også andre steder. Denne banen ligger i Florida.
Dette er den eldste typen golfbane og ble først utviklet i Skottland, golfens sannsynlige hjemland. Linksbaner ligger ved kystområder, på sandet jordsmonn og ofte blant sanddyner, med få vannhindere og få (ofte ingen) trær. Dette gjenspeiler både naturen i landskapet der spillet oppstod og det faktum at banearkitekter på den tiden hadde begrensede midler til rådighet, samt at graving måtte gjøres for hånd og derfor ble holdt til et minimum.
Utfordringene ved golf på linksbaner kan deles i to. For det første: banenes egen natur, som ofte karakteriseres av ujevne fairwayer, tykk rough og små, dype bunkere. For det andre, på grunn av beliggenheten ved kysten, er mange linksbaner preget av sterk vind. Dette påvirker spillestilen og favoriserer golfere som kan spille lave, presise slag. Fordi mange linksbaner består av ni hull som spilles utover kysten i én retning og ni hull som spilles innover i motsatt retning, må spillerne ofte streve med motsatt vindretning i hver halvdel av runden.
Linksbaner er mest vanlig i Storbritannia, spesielt i Skottland, og Irland. The Open Championship spilles alltid på links, og dette skiller den fra de andre major-turneringene, som holdes i USA. Det finnes også noen linksbaner i andre land, inkludert baner i USA som Pebble Beach Golf Links i California (Stillehavet) og Whistling Straits i Wisconsin (Michigansjøen).
Parkbaner og skogsbaner
Hullene
En golfbane har alt overveiende 18 hull og par 72. Det vil si at en dyktig golfspiller med 0 i handicap antas å ville bruke 72 slag på en runde. Dette tilsier et gjennomsnitt på fire slag per hull, men på de aller fleste baner varierer man lengden på hullene såpass at man har hull med forskjellig par-verdi. Den mest vanlige fordelingen er fire par 3-hull, fire par 5-hull og ti par 4-hull på banen.
Disse er igjen likt fordelt mellom de første ni hullene, som kalles front nine, eller ut på norsk, og de siste ni hullene, back nine eller inn. Det er ikke uvanlig at spillere av og til spiller kun ni hull, noe som tar cirka to timer, i stedet for en full 18-hullsrunde på fire timer eller mer.
Par 4
Par 4-hullene er dem man vanligvis finner flest av på en golfbane. Man har som regel minst ti og enkelte steder så mange som tolv av dem på en par 72-bane. De er gjerne mellom 250 og 450 meter lange. Ideelt sett skal man på et slikt hull bruke ett utslag til fairway, ett slag inn på greenen og to putter. Green in regulation på et par 4-hull er altså to slag.
Par 3
Enkelte par 3-hull kan være godt over 200 meter lange.
Par 3-hullene er kortere, sjelden lengre enn 225 meter for herrer. Her er det meningen at man skal slå ballen inn på greenen på utslaget, og det er derfor ikke vanlig at fairway er i spill på et slikt hull. Hvis man imidlertid har spesielt lange hull, eller hull med mye vann, kan det finnes en fairway som et alternativ for spillere som ikke våger å forsøke å slå inn på greenen på første slag. I tillegg til eller i stedet for vann er det også vanlig å ha flere sandbunkere rundt greenen på slike hull.
Det er nesten utelukkende på par 3-hull at man kan få hole in one.
Par 5
Par 5-hullene er gjerne fra 400 til 550 meter lange. Green in regulation er på et slikt hull tre slag, og vil dermed favorisere spillere som slår langt, idet de kan komme frem på to slag. I større grad enn par 4-hull er par 5-hullene gjerne gjort vanskeligere ved bruk av doglegs, sandbunkere og vannhindre.
Par 6
På en håndfull baner i verden finnes også par 6-hull. Disse er imidlertid svært sjeldne, og bygges gjerne kun som en kommersiell gimmick. Strategisk spilles et par 6-hull som et langt par 5-hull, der det er gode muligheter for å komme inn på greenen på tre slag og bruke én putt for å få eagle. I praksis er det kun på par 6-hull at det er mulig å få en kondor.
Alternativer
Driving range
En driving range er et treningsområde som finnes ved de fleste golfbaner, eller som er etablert og drives uavhengig og ikke nødvendigvis i nærheten av en golfbane. Området brukes til oppvarming eller til å trene på sving- og slagteknikk.
En driving range består av en rekke utslagssteder, enten på gress eller syntetiske matter, som er plassert ved siden av hverandre, og som alle sikter i samme retning. Derfra slår man ut på et rektangulært område som gjerne er 200–250 meter langt. Området er også tilstrekkelig bredt til at nybegynnere kan slå uten at ballen blir borte, og til at dyktigere spillere kan trene på spesialslag som draw og fade.
På treningsområdet bruker man egne driving range-baller. Disse er langt billigere og av langt lavere kvalitet enn vanlige golfballer. Derfor går de også gjennomsnittlig ti prosent kortere enn vanlige baller, samtidig som de spinner mindre og dermed ikke gir et helt korrekt bilde av hvordan et tilsvarende slag ville ha sett ut ute på golfbanen.
Innendørshall
I deler av verden der klimaet ikke gir mulighet for å spille golf utendørs hele året, er det blitt populært med innendørshaller. Disse er gjerne ombygde fabrikklokaler, flyhangarer eller andre store bygninger med store, åpne rom. I disse hallene finner man gjerne en driving range der man slår ut fra matter, i én eller flere etasjer, og mot et nett som befinner seg mellom fra 10 og opp til 100 meter unna, avhengig av hallens størrelse. Det er også vanlig at det er anlagt en puttinggreen og enkelte steder også et område for nærspill med sandbunker muligheter for å trene på chipping. I slike haller er det også vanlig at man har én eller flere simulatorer.
Simulator
En golfsimulator er et rom utstyrt med en datamaskin, en prosjektør, et lerret og fotooptisk utstyr som registrerer golfballens hastighet, retning og skru. Basert på denne informasjonen kalkulerer datamaskinen hvordan slaget ville ha blitt på en virkelig golfbane, og viser dette på lerretet. Spilleren slår fra forskjellige matter som skal simulere de forskjellige typer spilleflater på en golfbane: utslagssted, fairway, rough, bunker og green. De fleste simulatorer gir mulighet for å stille inn hva slags vær- og vindforhold man skal spille med, og man kan ofte velge mellom en rekke verdenskjente baner.